Menneskes beste venn

Vår snille, gode hund!

Snart tretten år og en gammel dame.

Hun er hele familiens kjæledegge og en selvfølgelig del av hverdagen vår.

De to siste årene har hun blitt merkbart eldre. Orker ikke å gå lange turer, må ha hjelp for å komme inn i bilens bagasjerom, er stivbent og hører dårlig.
Men det er mye livsglede i henne, hun spiser godt og er fremdeles en nysgjerrig hund.

Siden høstferien syns jeg hun har blitt mer puslete, ligger mest og sover, voffer at hun vil ut, 
men vegrer seg når vi går til døra. 
Det er vemodig å tenke på at dette kanskje er hennes siste vinter.
Forrige uke var vi hos dyrlegen, og nå er håpet at medisiner vil gi henne litt bedre livskvalitet.

Hun ser jo ut som en unghund, slank og fin i pelsen. Disse bildene ble tatt i går. Vi tok oss en dagstur til hytta, siden det var sol og mildt i været. Nede på stranden vasset hun ut til hun hadde vann til livet. Hun har alltid elsket å bade i sjøen, men vil ikke svømme. Slik har det vært siden hun som hvalp falt fra brygga og ut i sjøen.

Vi hadde en fin rusletur og delte matpakken min, før vi vendte nesa hjemover. 
Det var det helt folketomt og stille. Hverdager utenom sesongen er det ikke mange mennesker på hyttene. 

I dag ligger hun og sover i sengen sin, men jeg er glad vi tok oss denne turen. Det var fint å mimre litt og tenke på alle de gode stundene vi har hatt med vår kjære, firebente familiemedlem.

I hverdagslivet er det lett å beklage seg over hundehår og sølete potemerker, men det blir bare bagateller, med tanke på all den glede og kjærlighet som har fulgt med det å være hundeeier.